Når voksne menn gråter..

Endelig!
Jeg er inne i min fjerde sesong som hytteeier i Valdres og føler på mange måter jeg har brukt tida godt der oppe. Både til å skaffe meg selv erfaring og kunnskap på fisket gjennom teori og lokalkunnskap, men også i form av det praktiske i forhold til hva som fungerer hvor, og ikke minst når.

Drømmen om kilosgrensa har hele tiden vært der, og jeg har bare lurt på når det er min tur. Jeg har snakket med flere som har bikket den og også de som har vært på sporet av neste nivå, to-kilos grensa. (1,8kg og 1,9kg).
Selv har jeg vært over 900gr flere ganger, men de irriterende siste 50 grammene har manglet. – Som livslang optimist har jeg skjønt at jeg bare må være der på riktig sted, til riktig tid og så vil det skje meg også.

5. juli startet med topptur som tok meg nesten 1500moh og jeg hadde utsikt over fiskeeldoradoet mitt. Litt senere på ettermiddagen satt jeg ved bredden av elva og så opp på toppen jeg tidligere hadde vært på. Ingen tvil om at jeg trives best på denne siden av naturen.

Klokken var bikket midnatt og jeg gikk oppstrøms for å se om det stod fisk på brekket. Det bruker å stå en og annen der vannet renner ut i elva for å supe i seg godsaker som kommer seilende og har kurs nedstrøms. Det stod ingen fisker akkurat på brekket, men det var litt sporadvis vaking i selve vannet. Ikke noe godt mønster, men typen vak og størrelsen fikk meg til å anslå at det var samme fisk, selv om det var litt avstand mellom vakene.

En tørr og god vårflue ble lagt litt på tvers av strømmen, 10-12 meter inn i vannet. I det den ble fanget opp av strømmen og skulle til å sette fart mot elva smalt det, et solid vak og flua var borte. Jeg ble litt overrasket selv og tilslaget kom nok et tiendedel senere enn hva jeg vanligvis gjør, men jeg tror det var det som faktisk berget dette. Fisken satt som bare det og det hele var i gang.

Jeg oppfattet ikke helt med en gang størrelsen på den, men krafta i utrasene og da jeg etterhvert så avstanden mellom hodet og halen gikk det opp for meg at det endelig var min tur. Jeg fikk fisken inn mot håven 4-5 ganger, men den var slettes ikke interessert i å bli med på dette frivillig. Hvor lang tid denne fighten tok, eller hvor mange utras fisken faktisk gjorde vet jeg ikke. Fokus var på å holde FULL Flex på stanga, samtidig som jeg prøvde å kontrollere innbytterpulsen min og de skjelvende beina som ville gått Kjell-Elvis en høy gang.

Da fisken endelig landet i håven og jeg tittet ned i nettmaskene var min umiddelbare tanke: «Herregud, den er garantert over kiloen, hvem kan jeg ringe, hvem er våken nå?!» Skjelvende fingre klarte akkurat å sende en sms til Ørjan om hva som lå i Bærumshåven og ventet på friheten igjen, før jeg ble sittende på kne i vannet, se ned i håven og kjenne på følelsen.
Først kom det ut som litt lett latter, før det gikk over i gråt. Tårer, snørr og hulking over at det ENDELIG var min tur!

1.35kg ren skjær lykke!

1.35kg ren skjær lykke!

/ Ronny /

#Fluetur2015

En svært etterlengtet tur! For å kutte ned på en veldig lang historie, så var det strengt tatt #Fluetur2014 som ble gjennomført i år..
Vi tok oss fri etter lunsj og satte kursen mot Valdres. Iveren etter å komme igang, var så stor at selv om værgudene ikke var i sitt beste humør valgte vi å dra rett i elva fremfor å installere oss på hytta, det kunne vi jo gjøre i mørket. Det handlet strengt tatt om  å få tatt livet av et par kastebasiller, få vist frem godstrekket rett etter sivet, og ikke minst sjekke om det stod fisk ved den store hvite steinen.

Dag to blåste bort for oss, heldigvis hadde vi en haspelstang i bilen og Ørjan hadde joggesko på beina, så vi velger å la dagen passere uten å si så mye mer om det.

Dag tre derimot var drømmedagen. Godt med varmegrader, en sol som lokket insektene til liv, svak tørrfluebris og FULL FLEX på stanga! Vi dro inn tidlig på formiddagen og ble møtt av et eldorado å fiske i. Etterhvert så vi fine fisker både på det tradisjonelle godstrekket, men etterhvert som vi bevegde oss både oppstrøms og nedstrøms, så vi flere av samme sorten. Vi linket opp med vår lokale kjentmann som ganske raskt fyllte håven med fisk. Største var på 950gr og lillebroren hans pressa vekta ned til 650gr. Jeg var litt nedstrøms da dette skjedde, og ikke uten grunn. Jeg hadde fått det for meg at det stod større fisk i en kulp lengre ned og var fast bestemt på å finne ut av dette, og ganske riktig. Det tok ikke lang tid før en brumlebass viste seg gjentatte ganger. Ikke noe supvak, eller rullevak, men mer slik som delfiner hopper når de skal lage show og tøffe seg. Dessverre var det alt for langt ut til den, men det var flere andre lengre inn. Jeg hadde hatt suksess med denne CDC Caddisen min og bestemte meg at den kunne være åte. Et par flyt, etterfulgt av litt striping ga resultater. Jeg så bølgende etter et voksent hode og en kraftig rygg komme som et tog opp bak flua og den satt. Følelsen av å få årets første som det var litt størrelse på var så deilig at jeg knapt finner ord for å beskrive det med. #innbytterpuls

Utsetting

Dag 4 ble det også tatt noen fisker i litt forskjellige størrelser, men først og fremst så var det bare utrolig deilig å ha satt av noen dager til og kun være tilstede i det som skjedde langs elvebreden. Vi opplevde forhold og vær i begge ender av skalaen, men summen av gode opplevelser, ny lærdom og ikke minst påfyll av motivasjon til å dra på ny tur, gjorde denne lille uken til en fantastisk inngang til sommeren og fiskesesongen.
Utsetting2

Vi fiskes!

/ Ronny /