Ventetida

«Her kommer vinter, her kommer den kalde fine tida» sang Jokke. Nå har aldri vinteren vært min favorittårstid, men jeg har med årenes løp jobbet hardt og tatt meg selv i nakken for heller å bruke vinteren til noe fornuftig enn å sitte og hate med lengselsfulle blikk ut vinduet, hvor det verken er varmegrader, insekter eller vakende ørret. Et av tiltakene har vært å komme seg oftere ut på jakt etter sjøørret, samtidig som jeg har brukt flere og flere timer foran bindestikka.

Serien Fluebinding # fortsetter og vi ser frem til flere timer sammen foran bindestikka hvor vi binder opp kjente fluer, tester nye mønstre og prøver å komme oss litt utenfor boksen på jakt etter en potensiell go’ flue. Siste tilskudd på stammen er en foreløpig ikke navngitt mylar-variant regisert av Ørjan, mens jeg jobber med en zonker-variant som kanskje en dag får smake saltvann. I perioden fremover vil fokuset være på salte fluer, slik at vi er på høyden når vi skal ut å jakte sjøørret.
Det vil nok bli et og annet tilbakeslag mot fluene som er ment til ferskvann, men det er mest for å stimulere angsten som kan bygge seg opp når man ser at det enda bare er januar på kalenderen.

Det finnes faktisk noe tilsfredstillende med å klatre godt opp i sofaen med en kaffekopp og nettbrettet på fanget, mens man tråler internett for gode fiskefilmer. En runde på Youtube, Vimeo og andre kanaler som bidrar med slike filmer kan gjøre at man ender opp med timeslange runder  stadig søkende etter selektiv fiskeporno av beste sort.

Til syvende og sist handler det kanskje ikke om å vente og kjede seg, men heller om det å forberede seg,  glede seg og bygge opp den fine gode spenningen som danner seg i kroppen når hvit natur begynner å skifte farge til grønn og summingen av insekter tar over lyden etter skaresnø og løypemaskiner.

Jeg har bestemt meg. All sutring til side, alt det positive frem.
Alt har sin sjarm, også forberedelsene. Jeg skal forberede meg til tørrfluesesongen med å kose meg i jakten på sjøørret, jeg skal binde fluer i begge kategorier og ikke minst så skal jeg la meg inspirere til ny kunnskap og nye erfaringer gjennom å treffe liksesinnede, både i nærheten av en bindestikke, men også ute med en fluestang i hånda. I tillegg skal de daglige diskusjonene og samtalene med Ørjan om fortommer, krokstørrelser, dubbingmateriale, rullevak, klekkinger, baksleng, mending, broderikast, bålkjeler, CDC-fjær og andre livsviktige ting fortsette – det er de som gjør vinteren.
Vinteren er slettes ikke så værst likevel.

/ Ronny /