Stalingradjævel

Kjært barn har mange navn, og om man tråler internett, Wikipedia, leksikon eller bare lytter til landets utallige dialekter vil det dukke opp mange ulike navn på et og samme dyr.

Vi i Full Flex har hatt ekstraordinært styremøte og lagt ballen død en gang for alle.
Glem Stankelbein, glem Fly fly, hopp over Myhanke, ikke begynn med vevkjerring (for det er faktisk noe helt annet), vi lytter ikke til kallenavn som Sjanglemygg, Langfotakongle, Helikopter, Gammel-Beate, Krypepinnetynnedyret, eller den diskriminerende varienten Lille Koreaner’. DaddyLL blir også tynn suppe.

Om man leter godt ned i listene vil man finne dyrets rette og eneste riktige navn.. : Stalingradjævel! Smak litt på det, Stalingradjævel!
Et helt fantastisk navn. Herved opplest, vedtatt og klubbet.
Fra nå av vil vi kun høre at det snakkes om Stalingradjævel når denne godbiten er i nærheten av en ørretelv.

 

To av våre varianter på Instagram

/ Ronny /

Turan i fokus

Det er kanskje lett å si at «det e turan som telle» når man ikke håver inn fisk på hvert eneste kast.  Men det er faktisk noe med det. Litt av det vi vi jakter i tillegg til full flex på stanga og nettkjenning i håven er vel freden, roen, stillheten og den magiske spenningen som det å komme frem til favorittkulpen gir. Eller den barnslige spenningen som kribler i kroppen når man oppdager nye og ukjente perler.

Etter den litt spesielle sommeren i fjor var jeg spent på hva sommeren 2019 ville bringe. En sen vår med en veldig kald mai og delvis kjip juni berget egentlig litt av spenningen som var helt fraværende i fjor hvor det var takk for alt innen sankthans.

Fiske i fjellets stille vann

Sesongen på fjellet har likevel vært annerledes enn de tidligere årene og mye av dette takket være nye bekjentskaper. Jeg fikk noen dager i hemmeligelva hvor jeg og Ola kjentmann lurte noen fisker i håven, samt fikk pratet om livet, fiske, insektene og alle disse tingene vi snakker om når vi møtes langs elva.
Jeg var også så heldig å få fiske med Blankekongen noen dager på fjellet. Vi delte noen kaffekopper, utvekslet erfaringer, han viste frem den hemmelige steinen og jeg skravlet ivei om den ene kulpen som er bedre enn den andre i Hemmeligelva. Sammen dro vi også å fisket i en elv som jeg ikke hadde besøkt siden vårflommen i 2012. Forholdene var langt bedre anno 2019, men heller ikke optimale, men det var nok til at jeg (vi) garantert skal tilbake!
Men nye impulser blir det lettere å ta turen til andre og nye steder enn de man gjerne vender tilbake til hvert år. Noen av sommerens fotturer i Jotunheimen har også oppdaget noen skjulte perler som skal testes ut neste sommer, eller kanskje allerede i høst.

Rolig parti av elva

Appropo Blankekongen. Jeg vet ikke helt om ‘navnet’ tilsier at han er en legende eller en myte, men jeg har sett at han har fått fisk. tross navnet – stas!
Legenden og myten lever!

/ Ronny /