Kola 2020 – #CCCP2020

Under 150 dager igjen!
Det har vært avklart en periode, men skrivekløen har tapt kampen mot kartstudier, fluebinding, oppdatering av utstyrsparken og andre fornuftige gjøremål før drømmeturen finner sted.

Vi har fått bekreftet plass og turen til Kola er bekreftet til uke 32 i 2020.
Det har vært knyttet stor spenning til fordeling av de ulike strekkene, og etter at den første fordelingen ble gjort, litt dealing fra vår norske gruppeleder, så har vi landet på  følgende strekk i vår uke:
Del I – Running (Saami kitchen – vil også være tilgjengelig)
Del II – First knee (tilgang til Second knee)

Forberedelser

For vår del er det jo selvfølgelig ukjent farvann, men for de som kjenner strekkene så er det absolutt spennende og kan by på både mange fisk, men også veldig stor fisk.

Forberedelsene våre er i gang med det som vi kaller #CCCP2020 – dette helt uten at vi har testet om det er politisk forankring å bruke en slik hashtag i 2020.

Morten – vår gruppeleder – har lagd en film fra forrige tur han var på. 40 minutter med ren nytelse, In Peace – Kola Peninsula 

/ Ronny /

 

 

 

Turan i fokus

Det er kanskje lett å si at «det e turan som telle» når man ikke håver inn fisk på hvert eneste kast.  Men det er faktisk noe med det. Litt av det vi vi jakter i tillegg til full flex på stanga og nettkjenning i håven er vel freden, roen, stillheten og den magiske spenningen som det å komme frem til favorittkulpen gir. Eller den barnslige spenningen som kribler i kroppen når man oppdager nye og ukjente perler.

Etter den litt spesielle sommeren i fjor var jeg spent på hva sommeren 2019 ville bringe. En sen vår med en veldig kald mai og delvis kjip juni berget egentlig litt av spenningen som var helt fraværende i fjor hvor det var takk for alt innen sankthans.

Fiske i fjellets stille vann

Sesongen på fjellet har likevel vært annerledes enn de tidligere årene og mye av dette takket være nye bekjentskaper. Jeg fikk noen dager i hemmeligelva hvor jeg og Ola kjentmann lurte noen fisker i håven, samt fikk pratet om livet, fiske, insektene og alle disse tingene vi snakker om når vi møtes langs elva.
Jeg var også så heldig å få fiske med Blankekongen noen dager på fjellet. Vi delte noen kaffekopper, utvekslet erfaringer, han viste frem den hemmelige steinen og jeg skravlet ivei om den ene kulpen som er bedre enn den andre i Hemmeligelva. Sammen dro vi også å fisket i en elv som jeg ikke hadde besøkt siden vårflommen i 2012. Forholdene var langt bedre anno 2019, men heller ikke optimale, men det var nok til at jeg (vi) garantert skal tilbake!
Men nye impulser blir det lettere å ta turen til andre og nye steder enn de man gjerne vender tilbake til hvert år. Noen av sommerens fotturer i Jotunheimen har også oppdaget noen skjulte perler som skal testes ut neste sommer, eller kanskje allerede i høst.

Rolig parti av elva

Appropo Blankekongen. Jeg vet ikke helt om ‘navnet’ tilsier at han er en legende eller en myte, men jeg har sett at han har fått fisk. tross navnet – stas!
Legenden og myten lever!

/ Ronny /

Sesongdebut, på flere måter

Det tikket inn en sms fra Ørjan om at han vurderte en tur til sjøen for å se om det var noe sjøørret på gang, underforstått med at han var klar for kaffe og skravlings på tur. Vi kastet oss rundt begge to og gjorde plass i kalenderen og satte kursen mot sjøen.
Et par timer avspasering og avgårde i det fine vinterværet for å kjenne at sola varmet litt og oppleve at fjorden lå blikkstille i februarlufta.

Det realistiske målet med turen var nok aldri Full Flex på stengene, men heller å få sesongdebutert på tur, kastet litt, dynket noen nye fluer og ikke minst kaffe i trekoppene.

Det har blitt slik på noen av våre turer i serien #Fluetur at den som først får fisk må bade naken i elva. Mest for å piske han som brøyter seg frem for å fiske og tar minst ansvar for fellesskapet, men også som en litt morsom gimikk. Jeg vet ikke om Ørjan rett og slett var proppfull av selvtillit på første fisk i år, eller om det rett og slett skyldes glatte steiner, men å kaste seg under i Oslofjorden i februar var vel litt i overkant. Uansett får du det ikke godkjent som bading. Klærne var på og du hadde heller ikke fått fisk. Du fikk iallefall fyrt av en solid latterkule hos meg.

Kaffe og kos

Turen var som forventet. Mest kaffe, litt fisking og minst fisk. Vi har begge startet i nye jobber, så det var bra med en liten pust i bakken for å debriefe litt inntrykk.

Vi gleder oss til mange flere turer i år.

/ Ronny /

Minner fra marka

Vi drømmer vel alle om de store, tunge, lange og kraftfulle utrasene, de som man egentlig oftere har sett på film enn man har opplevd selv. De utrasene hvor snellebremsen hyler og skriker om nåde og gjerne skulle ønske man var blitt noe annet enn en brems her i livet.

Noen ganger så er drømmen mye enklere enn som så. Savnet og drømmen går i ett og jeg klarer egentlig ikke helt å skille mellom hva jeg strengt tatt drømmer om og hva jeg savner. Når vinteren har ligget kald og tung lenge nok, er gjerne en tur i marka alt jeg ønsker meg.  Da handler det ikke om størst, lengst, mest eller et trofé på hylla, men rett og slett om å tilfredsstille savnet etter å være i naturen, lytte på lyden, drikke kaffe av trekoppen og svinge fluesnøret gjennom hordene av mygg som endelig har sett dagens lys.

Nydelig

Jeg bruker ofte å ta en tidlig tur i marka for å tilfredsstille behovet etter grønn natur, og for andre året på rad ble turen lagt til et bittelite tjern i Lommedalen. Her er det masse fisk, usjenert og en fantastisk akustikk av lydene som fuglene lager. Skjønt, jeg skrev fisk, men burde nok strengt tatt skrevet småfisk, men snille tunger skal ha det til at OFA har satt ut et knippe litt røslige ørreter i håp om at tjernet skal kunne by på en og annen positiv overraskelse. Ikke vet jeg om det stemmer, men innerst inne kjenner jeg at det hele blir litt mer spennende om jeg velger å tro at det er sant.

Det tok ikke mer enn to kast før årets første fisk var i håven, nøyaktig et mer enn året før. Uansett er det like deilig hver gang å vite at det man har produsert bak bindestikka fungerer i praksis. Etter et par fornøyde sms til Ørjan og en god kopp kaffe senere fisket jeg meg videre rundt hele tjernet. Jeg fikk testet årets batch av nye fluer, kastet med med min Scott A4 #3 og fikk donert litt blod til årets kolleksjon av mygg i Bærumsmarka.

Turens minste fisk

 

Det midterste bilde illustrerer det meste. Dette var turens minst fangst, den største av de fem jeg hadde innom håven var ikke skremmende mye større, men det var ikke det denne turen handlet om. Turen kan oppsummeres med noen få stikkord: Frisk luft, myggstikk, fuglesang, kasting, fisk og kaffe. Mål nådd!

/ Ronny /

Sesongavslutning – Sømåa

Etter litt vurdering for og i mot ble det klart at vi skulle ta høstferien i Sømådalen. Vi i hytte og svigers i campingvogn.

Det skal sies at det var en liten baktanke med å legge høstferien dit, nemlig å få fisket litt. Vel oppe bar det avgårde for å kjøpe fiskekort, men det viste seg at den lokale butikken hadde sluttet å selge fiskekort ettersom inatur, som selger kortene, kun baserer seg på netthandel. Med et fantastisk bra nett (ironi) så var vi heldig at svigermor hadde med seg ice.net. Nok sutring! Vi fikk ordnet fiskekort.

Første dagen var det litt vind så jeg tok med 5’er stanga ned til elva men nede ved elva var det stille og greit. Det var sol i lufta og 9 grader. Det var lite med insekter på vannet og i lufta, men en og annen harr viste seg, så valget falt fort på å fiske med nymfer. Jeg fikk en harr på 40 cm på en ceramisk nymfe som største første dagen.

Andre dagen var det familieutflukt til Røros på formiddagen før elva ble for fristende. Temperaturen hadde sunket noen grader, noe som var svært merkbart både på aktiviteten i vannflata og antall fisk som viste seg. Jeg fisket konsekvent med Epic 476. Den lille rakkeren med DT snøre imponerer meg bare mer og mer, det er ingen problem å presentere #14 ceramiske nymfer med tungstenhode ut til 15 meter. Det ble to små harr hvorpå den største var ca 25 cm.

Tredje dagen var temperaturen sunket ett par grader nedover til 4 grader. Ingen insekter og kun en håndfull med harr som viste seg, men bare utenfor rekkevidde. Store områder ble fisket av med nymfer, men det var ingen som ville leke.

Alt i alt en hyggelig tur. Neste sesong sesong satser jeg på å reise oppover Engerdalen tidligere enn oktober.

/ Ørjan /

#Fluetur2016

Man kan ikke få i både pose og sekk heter det. I vårt tilfelle så tok fiskekløen helt over og påførte oss skrivesperre. Det har derfor vært ganske stille i lang stund, men det er på tide å sette noen ord på noen av årets opplevelser, før vi tar sats og sikter mot en ny sesong.

Vi fulgte oppskriften fra #Fluetur2015 og pakket bilen kvelden i forveien og satte kursen mot elva etter lunsj på onsdag. En kjapp tur innom Kiwi på Leira før vi tok av hovedveien og klatret til fjells.

Vel fremme og en snartur innom kjølebagen så var det å montere utstyret og komme seg oppstrøms for å se om det var fisk som beitet på insekter. Vi opplevde litt varierende fiske de første dagene, hvor været og insektslivet varierte veldig fra time til time. Vi hadde også lengre perioder med tungt nedbør, som gjorde at vi måtte grave litt dypt i flueboksene etter passende imitasjoner. Dette samtidig som vi forbannet vår egen neglisjering av slike fluer gjennom vinterens fluebindesesong og noterte oss bak øret at vi hadde en jobb å gjøre når minusgradene igjen inntar landet. Det var først mot slutten av turen at vi fikk de beste opplevelsene med fisk i håven.

Ørjan var nedstrøms og prøvde lykken på det stille partiet nedenfor den vanskelige svingen, da et varsel på telefonen min kunne fortelle om fangstrapport.
Et halvkilo ørret hadde tatt en palmermygg i størrelse #16 og sikret årets første nettkjenning for Ørjan. Palmermygg er en flue som vi ofte benevner som «sikkerstikk-flua» i denne elva.

Tatt nedstrøms av Ørjan

Jeg fikk en fin ørret på 610 gram litt oppstrøms i forhold til hvor Ørjan fanget. Den ble tatt på en burgunder pheasant tail nymfe i en kulp med litt strøm i vannet. Deilig følelse å ha full flex på stanga, mens pulsen jobber og gleder seg til nettkjenning.
Foruten disse fiskene ble det tatt et par i ok størrelse, men det meste som var innom håven var i overkant smått, eller iallefall ikke veldig stort.

From fisk

Fine farger

 

Lørdag dro vi på rekognosering i en ny dal og en ny elv. Et sted vi tidligere bare har studert på kartet og diverse flyfoto på det store internettet. Naturen i dalen var helt spektakulær og elva var som tatt ut fra et postkort med stempel fra New Zealand. Dessverre var ikke elva helt klar for vårt besøk. Elva var ganske stor og iskald av ferskt smeltevann og det var ingen insekter å se i elva og vi bestemte oss for å dra tilbake til kjente forhold og heller prøve lykken i denne fantastiske elva litt senere på året.

Oppstrøms

Nedstrøms

 

 
Årets tur ga oss noe å tenke på. Kulpene nedstrøms som i 2015 leverte fisk var i år helt uten nærvær av vakende fisk. Totalt dødt og egentlig ganske skuffende i forhold til forventningene. Det positive var at det var langt flere og større fisk oppstrøms enn forrige år. Lite vann i elva, tregt drag og sakteflytende vann ga oss egentlig et ganske vanskelig fiske, men vi fikk landet noen hver og kjent på følelsen av FULL Flex på stengene våre.

Takk for turen!

/ Ronny /

FULLflex på SØ-tur

Årets første sjøørret tur med fulltallig FULLflex.

Vi hadde satt av 10. april for en felles sjøørret tur i FULLflex med fokus på at dette var årets første tur hvor vi var fulltallig, begge to var med.

For min egen del så hadde forberedelsene vært nitidige og særs lange med fluebinding og ikke minst egen bygget stang til nettopp sjøørret fiske. Jeg hadde også med nye vadesko for anledningen, Korkers White Horse, som skulle testes ut. Beklageligvis så måtte mine Asics joggevadesko vike for anledningen, noe jeg tror var like greit.

Det var to spente fyrer som entret Vestfoldsområdet med vissheten at det var en pågående SØ konkurranse i området.

Vi fisket oss ett stykke nedover mot Horten uten å ha nevneverdig med tilslag, eneste vi så på vår ferd var fjærmygg i str 18 krok uten at det ga resultater i håven. Vi så flere fisk som vaket men de ville ikke leke med fluene våre. Sola varmet godt og la sjøen blikkstille, ikke akkurat tipp topp ifølge kjentmann Ronny, men vi fortsatte fisket.

På vei hjemover stoppet vi et stykke nord for Holmestrand, sør for Svelvik, for å prøve lykken igjen. Vi så noen få som var oppe men det var lite med tilslag.
Kvelden kom og det var merkbart på kroppen at sola hadde takket for seg og vi var inneforstått med at tiden var i ferd med å renne ut for dagen.
Etter flere fluebytter og enda fler inntrekkinger var det med ett noe som dro flua under. Stanga ble hevet og lina strammet opp, men til min forargelse hadde fluelina slått knute som jeg ikke fikk opp. Fisken var ikke av den aller største men min første SØ på egenbygget fluestang.

Det var usedvanlig godt å være ute for vi i FULLflex vil jo bare fiske.

/ Ørjan /

 

#Fluetur2015

En svært etterlengtet tur! For å kutte ned på en veldig lang historie, så var det strengt tatt #Fluetur2014 som ble gjennomført i år..
Vi tok oss fri etter lunsj og satte kursen mot Valdres. Iveren etter å komme igang, var så stor at selv om værgudene ikke var i sitt beste humør valgte vi å dra rett i elva fremfor å installere oss på hytta, det kunne vi jo gjøre i mørket. Det handlet strengt tatt om  å få tatt livet av et par kastebasiller, få vist frem godstrekket rett etter sivet, og ikke minst sjekke om det stod fisk ved den store hvite steinen.

Dag to blåste bort for oss, heldigvis hadde vi en haspelstang i bilen og Ørjan hadde joggesko på beina, så vi velger å la dagen passere uten å si så mye mer om det.

Dag tre derimot var drømmedagen. Godt med varmegrader, en sol som lokket insektene til liv, svak tørrfluebris og FULL FLEX på stanga! Vi dro inn tidlig på formiddagen og ble møtt av et eldorado å fiske i. Etterhvert så vi fine fisker både på det tradisjonelle godstrekket, men etterhvert som vi bevegde oss både oppstrøms og nedstrøms, så vi flere av samme sorten. Vi linket opp med vår lokale kjentmann som ganske raskt fyllte håven med fisk. Største var på 950gr og lillebroren hans pressa vekta ned til 650gr. Jeg var litt nedstrøms da dette skjedde, og ikke uten grunn. Jeg hadde fått det for meg at det stod større fisk i en kulp lengre ned og var fast bestemt på å finne ut av dette, og ganske riktig. Det tok ikke lang tid før en brumlebass viste seg gjentatte ganger. Ikke noe supvak, eller rullevak, men mer slik som delfiner hopper når de skal lage show og tøffe seg. Dessverre var det alt for langt ut til den, men det var flere andre lengre inn. Jeg hadde hatt suksess med denne CDC Caddisen min og bestemte meg at den kunne være åte. Et par flyt, etterfulgt av litt striping ga resultater. Jeg så bølgende etter et voksent hode og en kraftig rygg komme som et tog opp bak flua og den satt. Følelsen av å få årets første som det var litt størrelse på var så deilig at jeg knapt finner ord for å beskrive det med. #innbytterpuls

Dag 4 ble det også tatt noen fisker i litt forskjellige størrelser, men først og fremst så var det bare utrolig deilig å ha satt av noen dager til og kun være tilstede i det som skjedde langs elvebreden. Vi opplevde forhold og vær i begge ender av skalaen, men summen av gode opplevelser, ny lærdom og ikke minst påfyll av motivasjon til å dra på ny tur, gjorde denne lille uken til en fantastisk inngang til sommeren og fiskesesongen.

Vi fiskes!

/ Ronny /

Snart er det #Fluetur2015

Det begynner for alvor å nærme seg avreise og det går ikke en dag, eller for å være ærlig, det går ikke en time uten at det utveksles tanker, meninger, spørsmål og synspunkter om alt fra klekkinger, fortommer, baksleng, krokstørrelser og når stangringene sist ble smurt.

Alt dette er oppriktige bekymringer, gleder og utfordringer i hverdagen, men den store stygge ulven om dagen er været. Minusgrader på natta, nysnø på dagen og generellt kaldt vær som ikke har resultert i forventet smelting gjør at jeg har særdeles tynnslitte nerver for at det i det hele tatt er flueføre når vi setter kursen mot Oppland i uke 26.

Jeg vet av erfaring fra området at forholdene kan varierer fra det tragikomiske den ene dagen, til det absolutte klimkas den neste, men da har det vært en minimumspakke av vær fram mot fiskeperioden. Denne gangen er jeg bare livredd for at værgudene driver gjøn med meg. Dette har de ingen grunn til for karma burde være på min side. Jeg har vært snill gutt, jeg gir blod, jeg setter tilbake fisk og jeg ber alltid en stille bønn om at hvis naturen tar vare på meg, så skal jeg gjøre alt jeg kan for å ta vare på den.

Så til dere som styrer yr, storm og ikke minst stasmeterologene i Rikskringkastingen. Kan dere ikke bare skru på sjarmen og sette igang litt ordentlig vær. Jeg er klar. Det har jeg forsåvidt vært siden 15. september i fjor..

/ Ronny /