Når voksne menn gråter..

Endelig!
Jeg er inne i min fjerde sesong som hytteeier i Valdres og føler på mange måter jeg har brukt tida godt der oppe. Både til å skaffe meg selv erfaring og kunnskap på fisket gjennom teori og lokalkunnskap, men også i form av det praktiske i forhold til hva som fungerer hvor, og ikke minst når.

Drømmen om kilosgrensa har hele tiden vært der, og jeg har bare lurt på når det er min tur. Jeg har snakket med flere som har bikket den og også de som har vært på sporet av neste nivå, to-kilos grensa. (1,8kg og 1,9kg).
Selv har jeg vært over 900gr flere ganger, men de irriterende siste 50 grammene har manglet. – Som livslang optimist har jeg skjønt at jeg bare må være der på riktig sted, til riktig tid og så vil det skje meg også.

5. juli startet med topptur som tok meg nesten 1500moh og jeg hadde utsikt over fiskeeldoradoet mitt. Litt senere på ettermiddagen satt jeg ved bredden av elva og så opp på toppen jeg tidligere hadde vært på. Ingen tvil om at jeg trives best på denne siden av naturen.

Klokken var bikket midnatt og jeg gikk oppstrøms for å se om det stod fisk på brekket. Det bruker å stå en og annen der vannet renner ut i elva for å supe i seg godsaker som kommer seilende og har kurs nedstrøms. Det stod ingen fisker akkurat på brekket, men det var litt sporadvis vaking i selve vannet. Ikke noe godt mønster, men typen vak og størrelsen fikk meg til å anslå at det var samme fisk, selv om det var litt avstand mellom vakene.

En tørr og god vårflue ble lagt litt på tvers av strømmen, 10-12 meter inn i vannet. I det den ble fanget opp av strømmen og skulle til å sette fart mot elva smalt det, et solid vak og flua var borte. Jeg ble litt overrasket selv og tilslaget kom nok et tiendedel senere enn hva jeg vanligvis gjør, men jeg tror det var det som faktisk berget dette. Fisken satt som bare det og det hele var i gang.

Jeg oppfattet ikke helt med en gang størrelsen på den, men krafta i utrasene og da jeg etterhvert så avstanden mellom hodet og halen gikk det opp for meg at det endelig var min tur. Jeg fikk fisken inn mot håven 4-5 ganger, men den var slettes ikke interessert i å bli med på dette frivillig. Hvor lang tid denne fighten tok, eller hvor mange utras fisken faktisk gjorde vet jeg ikke. Fokus var på å holde FULL Flex på stanga, samtidig som jeg prøvde å kontrollere innbytterpulsen min og de skjelvende beina som ville gått Kjell-Elvis en høy gang.

Da fisken endelig landet i håven og jeg tittet ned i nettmaskene var min umiddelbare tanke: «Herregud, den er garantert over kiloen, hvem kan jeg ringe, hvem er våken nå?!» Skjelvende fingre klarte akkurat å sende en sms til Ørjan om hva som lå i Bærumshåven og ventet på friheten igjen, før jeg ble sittende på kne i vannet, se ned i håven og kjenne på følelsen.
Først kom det ut som litt lett latter, før det gikk over i gråt. Tårer, snørr og hulking over at det ENDELIG var min tur!

1.35kg ren skjær lykke!

1.35kg ren skjær lykke!

/ Ronny /

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..